Rikkes lille verden: livstegn

Heisann og hoppsann og falleralle ra... om julekvelden da skal alle sammen være glaaaaaa...

nå er det riktignok ikke helt jul enda, men det nærmer seg. Jeg tror jeg kommer til å like julen...

Her har det vært aaaaalt for stille en stund, mamsen beklager meget og unnskylder seg med at hun har vært travelt opptatt. Hun påstår at dagene bare flyr avgårde. Forsåvidt har hun jo rett i det, det tar tid å ha en sånn skjønn herlig hun som meg i hus... Jeg trenger jo myyyye kos og oppmerksomhet og tur og underholdning;-) Men til gjengjeld så er jeg utrolig bedårende!

Jeg har det ganske bra. Jeg har blitt veldig kosete nå sier mamsen. Jeg stortrives med å få stryk og kos på hodet, blir ikke lei. Og om dere lurte, jeg har visst fremdeles en god del lopper i blodet;-) Hver dag når mamsen kommer hjem fra jobb er jeg fullt oppladet og klar for sprell. Mamsen sier jeg minner mye om tigergutt som bomper og spretter. Jaja, jeg har jo ladet batteriene mens hun jobber og da må jeg jo bruk litt energi også,-) Heldigvis får jeg en god del utløp for dette i skogen. Der kan jeg ha mine tussabyer og bruke masse energi. Jeg er fremdeles meeeeget glad i å lete etter baller. Og så prøver mamsen å lære meg å søke litt.

For et par dager siden fant mamsen ut at jeg kunne sitte og vente mens hun la et spor på stien i skogen. Dette synes jeg egentlig var lite effektivt, så jeg ventet i et par sekunder før jeg da begynte å gå i sporet mamsen hadde lagt. Jeg lusket meg ganske så stille bak mamsen og spiste alle godbitene. Mamsen synes visst ikke dette var noen strålende idè... men hun fant ut at vi kunne prøve igjen. Jeg fikk ny sitt og bli kommando og latet som om jeg virkelig hadde tenkt å lye denne gangen. Men hallo, det lå jo snopiser på bakken rett forran meg jo... Hva kan egentlig forventes av en snopesyk hund da??? Mamsen måtte jo bare le, hun trøstet seg med at jeg tross alt gikk sporet, selv om jeg jukset.

Inne pleier vi å leke "finn snopet" leken. Mamsen setter meg på kjøkkenet og så løper hun rundt i huset og gjemmer godbiter som jeg skal snuse meg frem til. Problemet er ofte at jeg sliter litt med å beherske meg, så jeg begynner alltid med å luske meg. Mamsen kaller dette for å jukse. Jeg mener bare det er å være ivrig i tjenesten;-) Jeg eeeelsker forresten disse artige lekene.

Ellers så går alt sin vante gang, jeg har blitt litt mindre redd en del saker og ting, men jeg må innrømme at jeg har en del "angst" enda. Men det går seg til lover mamsen, det tar bare litt tid.

I går traff jeg forresten også på kjæresten min, Nico. Som vanlig så kjefter og smeller jeg voldsomt, men han kommer allti d løpende mot meg og blir virkelig glad for å se meg. Eieren til Nico sa at det var første gang hun hadde hørt meg så stille... I og for seg et fint kompliment, men samtidig, mente dama å si at jeg bråker da???!

I helgen var vi hos bestefar og laget smultringer. Du og du som jeg hadde lyst til å spise dem alle. Jeg lå og smisket for harde livet, og alt jeg fikk var en ørliten bit. Men jeg fikk nå i det minste smake da;-) Jeg digger å være hos bestefar, han elsker å kose og klappe på meg og jeg legger meg rett på rygg for å få kos på magen. Og så digger jeg jo at han digger meg. Litt tussabyer fikk jeg også. Da sier disse menneskene at det ser ut som om jeg har spist en rakett. Plutselig så løper jeg rundt i stua, frem og tilbake som om fanden sjøl skulle vært i helene mine;-) Jeg synes dette er utrolig morro. Bestefar sa at han ønsker seg vernesko til jul, det var visst ikke så morro å ha meg trampende på tærne i disse tussebyene mine;-)

Nei, nå må mamsen avslutte, vi må kose litt før jeg skal få kveldsmat. Hun driver forresten også og manner seg opp til å gi meg julebadet. Tror ikke hun gleder seg noe særlig, men jeg klør så innmari i pelsen om dagen, så jeg trenger virkelig et bad.

Må jo avslutte med et par blinkskudd av skjønne meg....