Rikke ble akutt syk, og måtte til slutt få slippe mer lidelse...
Det har tatt meg nesten et halvt år å klare skrive dette innlegget, og fremdeles så triller tårene stritt nedover kinnet samtidig som jeg hikster. Dette var og er grusomt! Og rekelet er like mye savnet i dag, 6 måneder etter,
Siste året gikk det jo på en måte i nedoverbakke med Rikke og allergiene, men at det skulle få dette utslaget var et slag i fjeset. Denne sommeren var hun veldig dårlig i pels og hud og ble derfor satt på en hestedosekur med kortison i samråd med dyrelegen. Etter å ha lest og gransket mye var dette en bra avgjørelse følte vi, dette var noe som skulle kunne skubbe problemene hennes på rett vei. Gradvis så det ut til å hjelpe mer og mer. Eneste problemet var jo at dette allerede matvraket nå ønsket å spise 24 timer i døgnet;-) Hun begynte endelig å klø mindre og ting så ut til å roe seg litt. Natt til 24 juli var hun dårlig i magen og kastet opp litt. Dette var jo ikke noe videre vi bet oss merke i for Rikke har siden hun kom til oss i perioder vært litt plaget med oppkast. Hun var jo operert for steiner i magen før hun flyttet til oss, og siden den operasjonen var hun til tider plaget med oppkast, uten at det førte til noe mer. Så jeg tenkte ikke noe mer over akkurat det før hun begynte å trekke seg litt vekk og ikke ville være med meg. DA ringte jeg veterinæren, og siden det nå var oss fikk vi en kontrolltime en time senere. Rikke virket mer og mer dårlig, og da hun på vei inn på veterinærkontoret la seg ned i buret i bilen begynte jeg å grine. Rikke lå ALDRI i buret (dette er hunden som sto strekningen Bergen-Tønsberg hver gang vi kjørte den). Herfra gikk det bare nedover. Da vi kom inn var hun så dårlig at hun sank på gulvet. Jeg begynte å hylgrine for jeg så for meg at dette aldri fikk noe bra utfall. De sjekket henne og kom frem til at det var ett av to, enten så hadde magesekken sprukket eller så hadde hun en lukket livmorbetennelse. Begge tingene ekstremt farlig. Eneste måten å finne det ut på var å åpne henne, men når hun var så dårlig og så full i kortison (pga høydosekuren) så var sjansen for at hun ville dø på operasjonsbordet meget stor. Der og da skjønte jeg at det eneste rette jeg kunne gjøre for Rikke var å la henne slippe, men jeg fikk ikke ordene ut av munnen min. Jeg ønsket å være super egoist og la dem operere henne. For jeg orket ikke tanken på et liv uten denne ekstremt sprengte sprø hunden min...
....
minuttene gikk grusomt sent og jeg er fryktelig glad for at vi var så godt kjent på veterinærkontoret. Rikke ble godt bedøvd så hun slapp å ha det vondt, og jeg og rikke lå sammen på gulvet. Hele tiden med tanken om det rette som svirret rundt i hodet, og kroppen og hjertet som hylte stikk motsatt. En avgjørelse måtte taes, enten å prøve operere eller la henne slippe. Hun var så dårlig at det ikke gikk å utsette valget. Det måtte tas der og da. En fryktelig situasjon. Gjennom tårer og hylgrining fikk jeg sagt mitt endelige valg, hunden måtte få slippe mer. Hun hadde fått nok i sitt korte liv, det var på tide å la henne slippe mer lidelse nå. Herregud så det smertet å si de ordene. Jeg knuget meg inntil henne og gråt videre. Hele tiden tenkte og sa jeg; stakkars deg siden jeg bare griner. Men jeg fikk fortalt henne at jeg var glad i henne og at jeg kom til å savne henne, og at hun har betydd uendelig mye for meg. Og så fikk jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke klarte slutte gråte...
Min kjære Rikkeloppe ble bare 5 år. Hun fikk en tøff start på livet, men hun klarte beholde stor tillit til mennesker og gav meg mer enn man noen sinne kan drømme om <3 100="" aldri="" all="" alltid="" av="" barn="" berikelse.="" blir="" bra="" da...="" de="" deg="" den="" denne="" det="" dette="" e="" en="" enn="" er="" etter="" f="" fanteri...="" fikk="" finne="" frisk="" fylle="" galne="" gjaldt="" glad="" gledet="" glemme="" hadde="" har="" hele="" henne="" hjertet="" hun="" hund.="" hund="" hva="" hverdag="" hvor="" i="" ikke="" ja="" jeg="" jente="" jentene="" kanskje="" kl="" kroppen="" l="" la="" livet.="" m="" mange="" mat.="" mat="" matlysten.="" med="" meg="" men="" mer="" mitt="" mulig="" mye="" nydelig="" og="" om="" opp="" oss="" overdrevent="" p="" pelsen.="" plaget="" r="" rart="" rett="" rikke="" rt="" sammen="" se="" seg="" selv="" si="" skulle="" slett="" som="" sorg="" sprell="" stolte="" stor="" stress="" tenker="" ter="" tid="" tiden="" til="" tilliten="" to="" tobente="" tomrommet="" tro="" tross="" uansett="" ubehag="" umulig="" utgaven="" vakker="" vakre="" var="" verdig="" viste="" vokse="">
Rip min kjære Rikkeloppe.
Du vil alltid være elsket og er alltid i mitt hjerte <3 font="">
mamsen
Kjære, søte, gode Rikkemamsen! Dette var fryktelig vondt og leit å høre! Og jeg som skrev en slik gledestrålende melding om min nye hund bare noen dager etter at Rikke døde - men jeg visste jo ikke! Rikke ble både kjendis og "maskot" for oss som jobber for, og hjelper, Dyrebeskyttelsen. Da hun bodde hos Hilde Emilie i DBBH var de og hilste på meg, og jeg ble fullstendig sjarmert!
SvarSlettDet er godt at du har evnen til å gråte ut sorgen. Det har ikke jeg, den blir sittende som en vond klump inne i meg. 6 klumper, en for hver av hundene som har bodd her. Jeg var imidlertid innstilt på at det ikke skulle bli flere hunder etter at Perrex døde for 11 mndr siden, men mannen min fant altså Sherco på finn.no. Så ble det ham, og vi har ikke angret ett sekund. En ny hund kan dempe sorgen over tapet av den/de forrige.
Et hundeliv er så kort, og Rikkes liv ble brutalt kort. Trøsten får være at det etter en dårlig start ble et lykkelig liv hos veldig gode mennesker.
Jeg kommer aldri til å glemme Rikke.
Varme hilsener og klemmer fra Sherco og Randi.
Tusen takk for varme fine ord;-) De settes stor pris på, og du vet jo akkurat hvor vondt det er <3 Veldig glad for at dere fulgte oss. Det satte vi stor pris på! Rikke rørte nok ved mange hjerter, hun var en artig og rar liten sak;-)
SlettJEg er veldig glad på dine for at du har fått deg en ny venn. Vi trenger disse firbente vennene. Til sommeren kommer der kanskje en ny liten venn her til oss, det ser vi frem til. Skjønt det er veldig rart at ikke rampen 1 og 2 (Rikke og Ranja, den tobente) skal få vokse opp sammen
Stor klem tilbake. Gleder meg til å se bilder av din nye skjønne venn;-)
Du kan se noen bilder av min snodige, skjønne venn på bloggen min: http://hundeliv-randi.blogspot.no/.
SvarSlettJeg synes det er flott at dere vurderer ny hund, barn har så godt av å få vokse opp med dyr. Mine har gjort det, og jeg tror at det har lært dem mye om respekt for alt liv.
Katten på bloggen er "barnebarnet" mitt, da datter og sambo kjøpte seg enebolig i høst, kom denne lille sjarmøren inn som familiemedlem! Jeg er en veldig treig fotograf, men håper at det kommer noen nye bilder av Sherco om ikke så lenge.
Ha det godt, og legg gjerne igjen en hilsen på bloggen min!